Et minne fra konfirmasjonsskolen på Onøy 1922

Publisert 5. september 2022
I gudstjenesten i Aldersund kirke, søndag 4. september, ble 6 nye konfirmanter fra Lurøy innland presentert. Konfirmantene fikk en bibel i handa og en runde applaus fra menigheten. Foran seg har de en konfirmasjonstid med blant annet lørdagssamlinger, tjenestetimer, ministrantdeltagelse og Trænaleir før selve konfirmasjonen mai-juni 2023.

Gudstjeneste i Aldersund kirke, 4. september 2022, med prest Robert Høstland.

Men en ting dagens konfirmanter ikke får oppleve er konfirmasjonsskolen, da alle konfirmantene fra Lurøy og Træna ble samlet på Onøy i tre uker for undervisning. ‘Vi ble innlosjert hos slekt eller hos kjente,’ skrev Aud Helga Jentoft Roel i Barndomstid i Aldersundet 1929-1945. ‘Om dagen var vi på skolen. Det var presten og klokkeren som hadde timer med oss. Vi hadde nok litt lekser, men når de var gjort, kunne vi om kveldene møtes til lek og moro. Det var stas å være på Onøya: Vi fikk nye venner, vi skulle bli konfirmert, og vi skulle snart "bli voksne"!’

Sommeren 1922 ble 41 ungdommer konfirmert i Lurøy og 11 i Træna. Blant konfirmantene fra Træna var Aksel Johan Dørvær og Ester Magdalena Andreassen, som senere giftet seg. Thorleif Norseth var da sokneprest i Lurøy, og det var Norseths bortgang høsten 1979 som fikk Aksel Dørvær til å skrive et minne fra konfirmasjonstiden i Menighetsbladet: -

I 1922 ble min kone og jeg konfirmert hos Norseth. Den gang måtte konfirmantene fra Træna til Onøy til konfirmasjonsskole, og etterpå bli konfirmert i Træna kirke.
      Jeg kan huske at vi hadde presten som underviste på formiddag og klokker A. Kristensen underviste på ettermiddag. Husker en av de første dagene da presten snakket med konfirmantene om oppdragelse, og sa bl.a.: I menneskets leveår, er der to slags oppdragelse, den første er barneoppdragelse, hvor mor og far har ansvaret. Det er så lett å gå til mor når vi gjør noe galt. Den andre skal vi kalle selvoppdragelse, hvor vi selv har ansvaret som begynner med de aller første ungdomsår, og varer gjennom hele livet, til de grå hår -. Og han tilføyde: «Hvis et menneske hadde en god barneoppdragelse, så hjalp det mye når en skulle ut i livet og selv ta ansvaret.» Selvfølgelig klaffet ikke det bestandig, men en hadde et fint mønster til selvoppdragelsen gjennom hele livet.
      Så var det siste dagen i konfirmantskolen, den glemmer jeg aldri. Det var liksom høydepunktet. Vi hadde noe som kaltes for «Konfirmantene ble overtatt». Det gikk for seg slik: Alle gikk ut på gangen. Presten var alene i klasserommet, han satt på en skolepult ved kateteret, den andre pulten like ved var for konfirmanten. En etter en ble vi innkalt; presten var meget rørt, han satt med foldede hender, bad en kort bønn for meg f.eks., så etterpå tok jeg presten i handa på et Bibelord.
      Den konfirmantskolen er det fineste jeg har opplevd. Vi lærte jo både folkeskikk og oppdragelse og fikk Guds ord med oss på veien gjennom hele livet.
      (Aksel Dørvær, Menighetsblad for Lurøy og Træna, 1980 nr. 1)

Ester og Aksel Dørvær fra Træna. Begge ble konfirmert i 1922. Bilde: Menighetsbladet, 1980

C.E.